av Gisle Hannemyr – 2018-07-01 09:13
Det er den enkelte lærers ansvar å sikre at det undervisningsmaterialet som gjøres tilgjengelig for elevene brukes lovlig.
Det er mange måter å bruke verk på i undervisningen. For eksempel kan læreren framstille papirkopier av tekster hentet fra bøker og tidsskrifter, eller tekster kan skannes og gjøres tilgjengelig som digitale filer. Musikk, taleopptak, stillbilder og levende bilder kan både fremføres (spilles av eller vises), og de kan legges ut som digitale kopier i læringsplattformer som Canvas, Fronter, It’s learning, Moodle og NDLA.
I denne artikkelen drøfter vi hva som er tillatt i en undervisningssituasjon i den offentlige skolen. For kommersiell undervisning kan det gjelde andre regler.
Vi lister først den bruk som er fri. Her tar vi med fri bruk som er tillatt fordi den er hjemlet i lov, og fri bruk med utgangspunkt i en spesifikk lisens som som rettighetshaver har utstyrt verket med. Deretter går vi gjennom bruk som kan finne sted med utgangspunkt i rammeavtaler som ulike vederlagsorganisasjoner tilbyr undervisningssektoren.
Uansett hva slags bruk det er snakk om er det viktig, også i en undervisningssituasjon, at man respekterer opphavspersonens ideelle rettigheter som er nedfelt i åndsverkloven § 5. Bestemmelsen innebærer at når du fremfører et verk, eller du framstiller fysiske eller digitale kopier av et verk, så skal du oppgi navnet på den som har skapt verket (opphavspersonen).
Det finnes heldigvis etter hver ganske mye materiale som man kan bruke forholdsvis fritt til undervisning. I dette avsnittet tar vi for oss de ulike hjemler for fri bruk som finnes.
Dersom den som har skapt verket (kunstneren) har vært død i 70 år eller mer har verket falt i det fri, og da kan man fritt benytte materialet slik man ønsker.
Et fotografiske bilde (dvs. et snapshot) som har sin opprinnelse innenfor EØS-området kan brukes fritt 15 år etter utgangen av fotografens dødsår, dersom det i tillegg er mer enn 50 år siden fotografiet ble tatt. Et fotografisk bilde med opprinnelse utenfor EØS-området har ikke vern i Norge, og kan derfor brukes og bearbeides fritt så lenge det ikke vises offentlig utenfor Norge (f.eks. på skolens interne websider). Bildet kan imidlertid ha vern i andre jurisdiksjoner. Ved å bruke slike bilder på åpne websider gjøres de tilgjengelig over hele verden, og man kan risikere å få krav om kompensasjon fra andre land. NB: Kunstfotografi og fotografi skapt av en profesjonell fotograf kalles for fotografisk verk og faller først i det fri når fotografen har vært død i 70 år, uavhengig av opprinnelseland.
Lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak av offentlig myndighet er ikke beskyttet av opphavsrett, og kan også brukes fritt.
Med unntak av filmverk og scenisk fremføring av sceneverk kan åndsverk ifølge åndsverkloven §§ 28 og 43 vises eller fremføres i forbindelse med undervisning. Fremføring kan bety at klassen for eksempel synger en sang, at læreren viser fram et stillbilde ved hjelp av prosjektør, eller at et bokverk strømmes fra Nasjonalbibliotekets bokdatabase. At man spiller en CD med musikk er også fremføring, og altså tillatt.
I tillegg bør det presiseres at når det gjelder fremføring regulerer åndsverkloven kun offentligfremføring. Dersom fremføringen skjer innenfor det private området er den ikke regulert av loven, og derfor tillatt. Det er derfor viktig å være klar på hvordan begrepet «privat» er å forstå rettslig sett.
I noen sammenhenger nytter det å studere forarbeidene til åndsverkloven for å få klarhet i begrepet. Visning av spillefilm i undervisningssammenheng drøftes eksplisitt i forarbeidene til åndsverkloven. Av Prop. 104 L (2016-2017) side 163 framgår det at spillefilm kan vises for mindre grupper som kan defineres som «privat krets», for eksempel en skoleklasse (denne bestememlsen omtales gjerne som «klasseromsregelen»). Dette kan skje fordi slik fremføring skal anses for «privat» og dermed ikke omfattet av åndsverkloven. Bakgrunnen for dette er at det i en slik undervisningssituasjon antas å foreligge nære relasjoner mellom læreren og elevene. Skjer visningen for større grupper eller flere klasser der det ikke foreligger slike nære relasjoner mellom de som er til stede, vil må bruken imidlertid eksplisitt klareres med rettighetshaverene. Se også denne redegjørelsen fra KS advokatene: Offentlig fremføring av filmverk i skole mv..
Det samme gjelderframføring «strømming» av bøker fra Nasjonalbiblioteket, det Nasjonalbiblioteket oppgir at «Det er kun tillatt å strømme dette materialet til privat bruk». Bruk i klasserommet i grunnskolen og i videregående skole er å anse som «privat bruk», og er derfor tillatt.
Når det gjelder universiteter og høyskoler, der grunnregelen er at forelesningene er åpne for offentligheten, vil fremvisning av film i de aller fleste tilfeller anses som offentlig fremføring etter åndsverkloven § 3 andre ledd bokstav c. åndsverkloven § 43 gir riktignok tillatelse til fremføring i undervisning, men denne gjelder etter § 43 andre ledd bokstav a ikke for fremføring av filmverk. Dette innebærer at fremvisning av film i høyere utdanning, som en hovedregel, krever samtykke fra rettighetshaver.
Det forekommer riktignok undervisningsformer hvor mindre kursgrupper møtes relativt ofte gjennom et helt semester, og der offentligheten ikke har tilgang ( kollokvier, studioundervisning, o.l.). Slike grupper kan etter omstendighetene anses som en privat krets, hvor samtykke fra rettighetshaver ikke er nødvendig.
Når det gjelder gjenbruk av materiale gir Åndsverkloven § 37 hjemmel for bruk av illustrasjoner i kritisk og vitenskapelig fremstilling, inklusive «skrifter bestemt til bruk i opplæring». Dette er en ganske komplisert bestemmelse, som du kan lese mer om her.
Det finnes dessuten mye materiale som kan brukes fritt i undervisningsvirksomhet fordi det av rettighetshaverene er utstyrt med lisenser (for eksempel fra Creative Commons) som tillater fri bruk til undervisningsformål. Norgesuniversitetet har på sin side DelRett en oversikt over digitale ressurser på nett som fritt kan brukes i undervisning. Vær oppmerksom på at verk med en Creative Commons-lisens er, som andre verk, beskyttet av lov om opphavsrett. Du er, som alltid når du bruker verk, forpliktet til å opplyse om navn på opphavspersonen og kilde. Du må også opplyse om hvilken lisens som gir hjemmel for bruk av verket. Andre steder på dette nettstedet kan du lese mer om reglene for gjenbruk av materiale med Creative Commons-lisens.
At verk kan brukes fritt innebærer at det både er lov til å fremføre verket i og utenfor klasserommet, og at det kan lages fysiske og digitale kopier som kan gis til elevene og legges åpent tilgjengelig i læringsplattformer. Dersom verket er utstyrt med en Creative Commons-lisens er det ofte også tillatt å bearbeide verket, for eksempel ved å gjøre tilføyelser og oppdateringer. Men vær oppmerksom på at ved noen Creative Commons-lisenser hefter det en egen klausul («Ingen bearbeidelse»), og dersom denne klausulen inngår i lisensen er det ikke lov å endre verket.
Siden 2011 har det vært mulig for opplastere å lisensiere innhold de legger på YouTube under en Creative Commons-lisens (CC BY). Slikt innhold kan som annet innhold med denne CC-lisensen fritt gjenbrukes og remikses så lenge du oppgir kilde og navngir opphavspersonen.
Alle andre videoer som ligger på YouTube er underlagt en «standard YouTube-lisens». Denne er langt mer restriktiv med hensyn til gjenbruk. Du kan imidlertid fremføre (spille av) slike videoer i klasserommet. Dette er fordi man i Norge betrakter en liten og klart avgrenset gruppe, for eksempel en skoleklasse, som en «privat krets», og å vise en videofilm for en privat krets er lov i Norge.
En del rettighetshavere tilbyr tilgang til digitalt materiale (i form av digitalisert tekst, lyd, stillbilder, og levende bilder) gjennom egne lisensavtaler. For eksempel er det vanlig at Universitetsbibliotekenes kjøper tilgang til digitale utgaver av tidsskrifter og bøker direkte fra utgiverene. Verk som er tilgjengelig gjennom disse lisensene omfattes ikke de rammeavtalene som norske læresteder har med Kopinor og andre vederlagsorganisasjoner (se neste avsnitt).
For slike verk kan man spørre biblioteket som har inngått avtalen om hva slags bruk avtalen gir hjemmel for. Det vanlige er imidlertid at avtalen gir ansatte og studenter/elever rett til fri bruk av materialet i samband med forskning og undervisning. Dette omfatter som regel rett til å ta utskrifter, og til å kopiere og lagre relevante utdrag av verk på lukket læringsplattform, samt framføring på skjerm og elektroniske tavle. Det er imidlertid ikke lov å endre slike verk, eller å legge dem ut på åpne nettsider.
For verk som ikke er falt i det fri eller der rettighetshaver ikke regulerer bruken eksplisitt gjennom Creative Commons eller annen type lisens, så er det ofte likevel mulig å bruke verk i undervisningen. Dette fordi de eksisterer en rekke rammeavtaler mellom undervisningssektoren og såkalte vederlagsorganisasjoner som gir anledning til å benytte ulike verk i undervisningen mot at det betales et vederlag.
Avtalepartnerene her kan på den ene siden være skolene, kommunen eller fylkeskommunen, og på den andre siden vederlagsorganisasjonene for tekst, lyd, stillbilder, og levende bilder. For bruk som skjer med hjemmel i slike avtaler hefter det imidlertid flere restriksjoner enn for verk som har falt i det fri eller er utstyrt med en Creative Commons-lisens.
Nedenfor går vi summarisk gjennom de viktigste av disse rammeavtalene og hvordan de regulerer bruk i samband med undervisning.
Kopinor er den vederlagsorganisasjonen i Norge som forvalter ulike rammeavtaler som gir skolesektoren rett til å kopiere tekster til bruk i undervisningen. Du finner omtale av de ulike avtalene (inklusive avtaler for undervisningssektoren) på denne siden hos Kopinor. Nedenfor følger en oppsummering av hva avtalen innebærer for offentlige grunn- og videregående skoler.
Det som omfattes av avtalen er alt utgitt materiale på norsk og utenlandsk som bøker, tidsskrifter, blader, aviser m.m. samt innhold fra Internett som ikke som befinner seg i det fri eller er utstyrt med en eksplisitt lisens fra rettighetshaver.
Du kan, med hjemmel i Kopinor-avtalen:
Men for materiale som Kopinor forvalter rettighetene til, kan du ikke:
Materiale som ikke er forhåndsdefinert som en del av pensum kan videreformidles internt i fysisk (for eksempel som papirkopier som deles ut i klassen) og digital form (som vedlegg til epost, eller gjennom læringsplattformen). Slikt materiale kan være digitale filer (herunder filer som er digitalisert fra papir), digitale lysark eller lenker til filer på internett. Dette materialet må imidlertid ikke legges ut på åpne internettsider.
Kopiering av trykt og digitalt materiale er dessuten begrenset med hensyn til omfang:
Bruken av musikk i undervisningen reguleres, som sagt av åndsverkloven. Den gir tillatelse til å spille musikk, for eksempel fra CD, og fremføre musikk, for eksempel som allsang.
Åndsverkloven gir imidlertid ikke lov til å distribuere kopier av musikk, eller å legge musikk fra for eksempel CD ut på åpent nett eller i læringsplattformen. Åndsverkloven gir heller ikke hjemmel til å lage såkalte remixer der det gjøres endringer eller tilføyelser i opptaket. Skal det distribueres kopier av musikken, for eksempel som lydspor på en videofilm som klassen spiller inn, eller det skal eksperimenteres med remixing er man altså henvist til å bruke musikk som er utstyrt med en passende Creative Commons-lisens.
Bono forvalter rettighetene til kopiering av stillbilder (fotografiske verk og annen billedkunst) på vegne av omtrent 1700 norske og 50 000 utenlandske kunstnere. Bono og Universitets- og høyskolerådet (UHR) har kommet fram til en mønsteravtale som tilrettelegger for digital bruk av bilder i undervisningen. Avtalen gir undervisningsinstitusjonen som slutter seg til avtalen rett til digital bruk av kunstverk av Bonos medlemmer. Avtalen finnes på Bonos nettsider, og befinner seg i skrivende stund her. Samme sted ligger en oversikt over hvilke skoler som har avtale. (Dersom URLen ikke fungerer kan man som regel finne den ved å søke på «UHR» på Bonos nettsted.)
Dersom din skole har avtale med Bono kan du:
Men for materiale som Bono forvalter rettighetene til, kan du ikke:
Vær oppmerksom på at selv om det er snakk om originalmalerier som skolen selv eier så krever digitalisering, kopiering, og annen tilgjengeliggjøring av kopier tillatelse fra rettighetshaver med mindre bruken har hjemmel i avtale med Bono.
For ordens skyld gjør vi også oppmerksom på at bilder som man «finner» rundt om på nettet, for eksempel på Facebook, og på fotonettsteder som Flickr, omfattes av lov om opphavsrett. Med mindre slike bilder har falt i det fri, er snapshots med opprinnelse utenfor EØS, eller er eksplisitt utstyrt med en gyldig lisens som tillater gjenbruk (for eksempel en Creative Commons-lisens) trenger du tillatelse fra rettighetshaver før du kopierer slike bilder på papir eller legger kopier av dem dem inn i læringsplattformer eller i digitale kompendier.
Norwaco er en vederlagsorganisasjon som inngår avtaler om sekundær utnyttelse av lydopptak (bortsett fra musikkverk) og levende bilder. Norwaco har standardavtaler for bruk av verk som omfatter ulike typer undervisning.
For offentlige grunn- og videregående skoler inngås avtale med kommunen eller fylkeskommunen, og avtalen omfatter samtlige skoler i kommunen eller fylket. For private grunn- og videregående skoler inngås avtale med den enkelte skolen. Det samme gjelder for folkehøyskoler, og høyskoler og universitet.
De konkrete avtalene for ulike skoleslag kan lastes ned fra Norwacos nettsider (klikk deg videre via lenkene du finner på siden om undervisning. Nedenfor følger en oppsummering av hva avtalen innebærer for offentlige grunn- og videregående skoler. Du må sjekke at din skole omfattes av en slik avtale før du evt. benytter deg av den.
Dersom din skole har en slik avtale med Norwaco kan du:
Det spiller ingen rolle om opptaket gjøres på skolen, hjemme, i AV-sentralene eller andre steder.
Men for materiale som Norwaco forvalter rettighetene til, kan du ikke:
Norwaco-avtalen gir ikke hjemmel for å vise film som «må oppfattes som også bestemt for annen bruk enn fjernsyn», dvs. kinofilm og andre filmer som anses å ha et annet marked enn fjernsyn.